Hva er galt med norsk fotball?

Det er vel mulig å argumentere for at hovedproblemet egentlig er at vi hadde unormalt god suksess med Rosenborg og A-landslaget på 1990-tallet. Dermed evaluerer vi alt som skjer i dag opp mot dette, uavhengig av hva som skjer innen andre områder av norsk fotball enn mannlig toppnivå. Imidlertid betyr ikke dette at det ikke er noe galt med norsk fotball. Men stiller vi de riktige spørsmålene, er vi ærlige nok og fokuserer vi på det som er viktigst for flest mulig? Litt på spøk bruker jeg å si at norsk fotball kjennetegnes av tre forhold: 1) En fantastisk deltakelse i barnefotballen, 2) et enormt frafall i ungdomsfotballen, og 3) midt i mellom er det stort sett kaos. I forlengelsen av dette er det noen spørsmål jeg grubler litt på?

  • Hva er grunnen til at foreldre og trenere er så sterke motstandere av å samarbeide på tvers av årskull? I hvor stor grad smitter slike holdninger fra de voksne over på barn og ungdom? Hvorfor lærer de ikke av erfaring når nesten samtlige klubber sliter med å ha ungdomslag lengre enn til 15-årsklassen, og den samme historien gjentas gang på gang? Hva er grunnen til at trenere og foreldre som har opplevd problemer med nok spillere i ungdomsfotballen før fortsatt tar sats fra hoppkanten med ”at dette skal vi klare alene”, og ”vi trenger ingen hjelp”? Til opplysning trenges det i snitt 100 10-åringer for å ha et 11’er lag når spillerne er 16-17 år gamle.
  • Hvor mange klubber og årskull melder på for mange lag i seriespill i forhold til antall spillere i årskullet/laget? Hva er grunnen til dette? Igjen, hvorfor lærer de ikke av erfaring? Hva er grunnen til at så få vil lære av andre eller benytte seg av kunnskap når de skal gjøre et valg? Hvorfor gjør vi de samme feilene om og om igjen? Henger dette sammen med et svekket selvbilde og/eller dårlig selvinnsikt?
  • I hvor stor grad henger trenernes og foreldres resultatfokus sammen med deres selvoppfatning (selvbilde/selvfølelse), norsk effektivitetsrasjonale og behovet for å selvrealisere seg gjennom barna? I hvor stor grad bidrar dette til, og feedbacken ”bra” når spillere slår ballen ut over sidelinjen i retning mål, klassisk kælkefotball? Hvor stor begrensning legger resultat- og lagfokus på individuell utvikling?
  • Hvordan er kvaliteten på øvingen i norsk fotball sammenlignet med andre nasjoner? Trenere gjør stort sett det samme i de fleste land, men vi utvikler ikke verdens beste spillere. Tørr vi å stille de riktige spørsmålene? Er treningsprosessen god nok? Og siden nesten ingen synes å være opptatt av pedagogikk, betyr det da at øvingen er optimal? I tilfelle, hvordan kan det begrunnes?
  • Hvordan ser trenings- og kampuken til for de fleste barn og unge fra 7er fotball og oppover ut? Hvor ofte trenere de versus spiller kamper? Hvor forutsigbar er uken?
  • Hva er grunnen til at trenere tilsynelatende har fått et enormt behov for å styre spillernes valg med ball i kamp? Hvor har de lært det?
  • Hva er grunnen til at trenere skal overorganisere treninger med øvelser og læringsmomenter som egentlig hører hjemme hos topp motiverte spillere som er minst fem år eldre? Hvorfor er det så vanskelig å gjøre ting enkelt? Hvorfor er spill på to mål med keeper og det å øve på alle i angrep og alle i forsvar for lite fancy?
  • Er det mulig for norsk fotball å få på plass disse tre retningslinjene i alle klubber og lag? 1) Sett opp bane for spill før treninga starter eller i løpet av oppvarmingen som er identisk med spillbanen i kamp. 2) Start å spille kamp med store mål og spillere som keepere senest midt i treninga, og med maks antall spillere på banen som i kamp? 3) Overhold regelen for lavt press i barnefotballen, og offside i ungdoms- og voksenfotballen.
  • Hvilke negative opplevelser har trenere og ledere hatt når de ikke ønsker å melde spillere på uttak til landslagsskolen?
  • Hvor utbredt er ”fisking” av spillere helt ned i 10-årsalder, og hvorfor foregår det?

Som sikkert flere har forstått er det viktigste spørsmålet trolig om det finnes noen fellesnevnere for alle disse spørsmålene og utfordringene. En god start er etter mitt syn å stille følgende spørsmål: 1) Hvor mange klubber kan med hånden på hjerte si at vi forstår hvem og hva vi er til for på et praktisk plan. Det vil si at klubben er til for spilleren og ikke motsatt, og at klubben, treneres og laglederes oppgaver er å tilfredsstille spillernes behov. 2) I hvor stor grad tar vi opp kampen med hindringen? Hva er grunnen til at vi i så liten grad synes å våge å gjøre det? Hva er i så fall hindringen? Basert på erfaringer og tilegnet kunnskaper som spiller, student, trener, veileder, spillerutvikler, sportssjef, analysator m.m. har jeg konstruert noen forslag. Det er derimot en annen historie.