Ofte når det er noe galt med norsk fotball legges skylden på barnefotballen. En gjenganger er debatten om tabeller eller ikke. De som snakker varmt for tabeller argumenterer med at seier og tap er en del av spillets idé, og at barn må lære seg å vinne og å tape. Dette er jeg helt enig i, og jeg heiser ikke flagget selv om et lag vinner eller taper 10-0 i en kamp. Problemet oppstår hvis det skjer ofte. Samtidig er det noen andre potensielle farer ved å innføre tabeller i barnefotballen, selv om jeg understreker at tabeller ikke er den viktigste. Læringsklima er viktigere, men tabeller resulterer lett i et resultatklima med de mulige negative konsekvensene dette kan medføre (se artikkelen ”Talent og tidlig modning). Følgelig ønsker jeg her å skissere tre potensielle negative konsekvenser av å bruke tabeller i barnefotballen.
For det første, og mest naturlig, kan det medføre bevisst eller ubevisst topping. I artikkelen ”Differensiering versus topping” skisserte jeg noen negative effekter av topping, og argumenterte for bedre differensieringstiltak enn statisk gruppeinndeling basert på ferdigheter (modning) her og nå. For det andre kan det gi seg utslag i at trenere prioriterer kollektive ferdigheter framfor individuelle ferdigheter. De ulike ferdighetsdimensjonene henger sammen, og alle er viktige. Imidlertid mener mange at vi har en del å gå på i henhold til å utvikle individuelle ferdigheter sammenlignet med større fotballnasjoner. Dersom vi da innfører tabeller så er det nærliggende å tro at vi, på grunn av vår effektivitetsrasjonalitet, vil prioritere kollektive ferdigheter framfor individuelle ferdigheter siden det er raskeste vei til seier og god tabellposisjon. Sist så kan det fostre kynisme, brudd på Fair play prinsippet og bruk av spillere for lagets beste framfor spillerens beste. Eksempler på dette er lange innkast, kælke ballen i retning motstanderens mål, lage ”taktiske” frispark, utnytte regelen med tilbakespill, sette raskeste spiller i midten bak framfor at han/hun får spille i ønsket posisjon, benytte ”hockey-rekker” og knallhardt høyt press, ”rovdrift” på de beste spillerne, og at færre spillere får mulighet for god sportslig hospitering.
Det er mye som kan og bør gjøres bedre i barnefotballen. Imidlertid er det ingen tvil om at barnefotballen vinner dersom vi legger antall aktive til grunn som et objektiv mål på tilfredshet med fotballtilbudet blant barn, unge og voksne. I forlengelsen av dette kan vi ikke utelukke at fravær av tabeller i barnefotballen, i motsetting til i ungdomsfotballen, er med på å forklare hvorfor det nesten ikke er frafall i barneåra, men at nesten alle slutter i løpet av ungdomstiden. Og selv om tabeller ikke er det viktigste å ta tak i, har jeg her forsøkt å synliggjøre tre mulige negative konsekvenser av å benytte tabeller i barnefotballen.